Å miste noen man er glad i er alltid smertefullt nettopp fordi vi elsker dem. Våre tanker går derfor til alle de som lever utfordrende liv med langvarige, smertefulle eller kroniske sykdommer. Våre tanker går også til alle de som står rundt dem, er glad i dem, støtter og hjelper dem og lider med dem.
Kjos sier «Det er sjokkerende å være vitne til hvor mye lidelser samfunnet synes det er greit at man må oppleve». Men vi tror ikke samfunnet synes dette er greit. Vi tror kronikkens lesere og samfunnet ellers nok også ønsker at det skal være mulig å få leve et liv uten uutholdelig lidelse.
Men Kjos sier også at faren hennes «hadde fått mamma til å love og ikke ringe 113, uansett. Han ønsket ikke livsforlengende behandling, og han mislikte å være på sykehuset.»
Hvorfor sa han det? Åpenhet om smerten er viktig for å kunne be om og få hjelp, både for den som sliter og de pårørende. Det hører til den norske stoiske standhaftigheten og nasjonale identitet at «man skal klare seg selv», «ikke være en belastning» og «være herre i eget liv». Men de fleste som klarer å be om hjelp blir møtt med forståelse og varme, og de aller fleste vil hjelpe når de vet det er behov for det.
Det er nemlig også en annen gruppe mennesker som ønsker å dø, og det er de som tenker på selvmord. De har kanskje ikke fysiske smerter men den emosjonelle smerten de kjenner på kan være like vond. Hvert år dør over 600 mennesker i selvmord i Norge. Vi vet fra samtaler med selvmordsnære mennesker at de aller fleste av dem opplever at en del av dem vil leve videre. De ønsker å dø fordi de opplever at livet er uutholdbart; de ønsker å leve men vet ikke hvordan de skal klare det.
Jeg håper leseren klarer å se fellestrekkene mellom disse to gruppene som begge opplever at døden kan være en løsning. Jeg vil gjerne undersøke hvordan vi kan forholde oss til mennesker i slike situasjoner, for det er viktig at de ikke tar livet sitt uten å ha fått tenkt seg om og sett på alle alternativene. Og der kan være svært vanskelig å oppdage alternativer når man er fylt med smerte og helt ensom med disse tankene.
Det er mulig å støtte mennesker som opplever smerte. Det er lettere å støtte noen som har fysiske smerter enn noen som har psykisk eller emosjonell smerte… for hva er vel det for noe? Emosjonell smerte er svært personlig og individuell. Men hvis du ikke vet hva jeg mener, forestill deg følelsen du kunne kjent hvis du hadde skapt en katastrofe det er umulig å ordne opp i. Skamfull, håpløs, utilstrekkelig, overveldet, og en tilsynelatende fåfengt og utrolig slitsom søken etter løsninger dag og natt. Jeg sier ikke at alle som tenker på selvmord har disse følelsene, dette er en illustrasjon.
Hvordan kan man hjelpe noen ut av den kverna? Hvordan finne håp i en slik situasjon?
Vi som arbeider med selvmordsforebygging vet, som Kari Kjos, at det første skrittet er å anerkjenne at akkurat nå, så har denne personen det så vondt at døden fremstår som bedre enn livet. Det kan ligge lindring i å få gråte sammen om hvor vondt det er akkurat nå.
Så åpenhet om situasjonen og selvmordstankene gjør ikke situasjonen verre for den det angår. Det kan faktisk lette litt på trykket og få vedkommende til å føle seg litt mindre alene og overveldet.
Samtalen mellom den som lider og den som skal hjelpe må være basert på fortrolighet og tillit. Det er en dans der begge må samarbeide om å finne de rette trinnene og det rette tempoet.
Det er synd å tenke at for Knut Kjønås så kom denne dansen først i gang i de siste dagene før han døde av sykdommen sin. Slik skal det ikke være.
For en må ikke gi opp. Ikke alt er perfekt i Norge i dag men mange som ber om det får veldig god hjelp. Hvem som gir hjelp som nytter vil selvsagt være individuelt og personlig.
Vi vet at alles liv skal ta slutt en dag. Men når smerte oppstår må vi aldri gi opp håpet om at ting kan bli bedre, for det kan de.
Nina Danielsen
Stiftelsen ELPIS Selvmordsforebygging
